Sent onsdag kveld forrige uke møtte han eks-kjæresten nok en gang, og denne gangen på en av Oslos mest synlige barer mens et gyldig besøksforbud fortsatt gjelder. Det er nesten ikke til å tro.

Og nå skjer det under tre måneder før rettssaken der hun skal forklare seg som fornærmet. Mens han sitter ansikt til ansikt med kvinnen – som tiltalt.

Det er for lengst kartlagt at dette ikke et enkeltstående tilfelle. En lang rekke tidligere brudd er allerede en del av tiltalen. At kontakten likevel fortsetter, gjør situasjonen enda mer alvorlig.

Et besøksforbud er ikke et formelt pålegg som ligger i en skuff. Det er et vern mot press. Mot frykt. Mot påvirkning. Og ikke minst; mot enhver situasjon som kan svekke en fornærmet sin rolle som vitne.

Når tiltalte og fornærmede sitter i fortrolig samtale på et populært utested få måneder før hovedforhandlingen i tingretten, er det nettopp risikoen for vitnepåvirkning som gjør situasjonen akutt. Dette er ikke en hypotese. Det er grunnen til at slike forbud finnes.

Derfor er det nærmest uvirkelig at bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen desperat forsøker å dempe temperaturen når hun omtaler saken som «helt ute av proporsjoner». Ingen bistandsadvokat – i noen sak – kan være komfortabel med at fornærmede og tiltalte møtes i offentligheten rett før en alvorlig rettssak.

At hun forsøker å avdramatisere møtet fritar selvsagt ikke politiet. Og det endrer ikke realiteten: Forholdet hun selv beskriver som «tilfeldig» er nøyaktig det besøksforbudet gjør ulovlig.

Og ja, hun sier møtene ikke var planlagt. Det kan godt være. Men Se og Hør sitter på informasjon som viser at dette langt ifra dreier seg om én enkelt situasjon. Det har skjedd flere ganger. Og når «tilfeldighetene» blir så mange, begynner de å ligne et mønster – et mønster politiet skulle ha tatt på alvor for lenge siden.

Forsvarer Petar Sekulic sier til Se og Hør i dag at han «er i kontakt med politiet om grunnlaget for besøksforbudet». Det er hans rolle.

Men politiets rolle er ikke oppe til diskusjon. Påtalemyndigheten og rettsvesenet har de siste årene styrket fokus og skjerpet straffene i saker som omhandler voldtekter, vold i nære relasjoner og trusler. Det skulle bare mangle.

Men problemet slik det ser ut i saken mot kronprinsessens sønn og kronprinsens stesønn, er hvilken signaleffekt det skaper når alarmen går uten at politiet handler like raskt og effektivt som de ville gjort om det var deg eller meg som var tiltalt.

Politiet i Oslo har nå fått bekreftet at Marius og eks-kjæresten møttes på byen. Når Se og Hør dokumenterer hendelsen, vitner bekrefter den – og bistandsadvokaten selv stadfester at møtet fant sted – må politiet gjøre egne undersøkelser.

 Og dersom de lander på samme faktum, må Marius siktes for et nytt brudd. Slik en hvilken som helst annen mann ville blitt

Senest i forrige uke slo Høyesterett hardt ned på en frifinnelse som var begrunnet med at kvinnen selv ønsket kontakt med tiltalte, som var en helt vanlig mann. Høyesteretts ankeutvalg nullet ut frifinnelsen fordi besøksforbudet beskytter hele samfunnet mot at offer og tiltalt har frivillig kontakt.

Forbudet skal forhindre fremtidige lovbrudd, og ilegges nettopp der det er gjensidige, psykologiske bindinger mellom partene – også når kvinnen selv ønsker det av en eller annen grunn.

Og praksisen er klar: Ved gjentatte brudd på besøksforbud strammer påtalemyndigheten inn, for å beskytte fornærmede og sikre at vitner kan forklare seg uten press eller påvirkning.

Varetektsfengsling vurderes i mange slike saker. Elektronisk kontroll – fotlenke og «omvendt voldsalarm» – er et annet virkemiddel som brukes når et ordinært forbud ikke anses tilstrekkelig. Dette er ikke unntak, det er standard praksis i rettssystemet.

Og da må én ting sies tydelig: I en lang rekke saker reagerer politiet etter gjentatte brudd. Ofte lenge før fire–fem hendelser.

Lovens intensjon er helt uten krumspring: Bryter du et besøksforbud gjentatte ganger, skal konsekvensene komme raskt – både for å beskytte fornærmede og for å markere alvoret.

At slike tiltak foreløpig uteblir her, skaper et nytt inntrykk av forskjellsbehandling. Ikke nødvendigvis gjennom intensjon, men gjennom summen av manglende reaksjon. Og inntrykket betyr noe. 

I Norge skal loven ikke bare være lik for alle. Den må også se lik ut for alle.

Jeg har selv kritisert politiet tidligere for håndteringen av denne saken. Ikke fordi Marius Borg Høiby er skyldig eller ikke – han har krav på å bli behandlet som uskyldig inntil en dom foreligger. Men fordi politiets respons lenge har stått i kontrast til alvorlighetsgraden de selv beskriver.

De satt tidlig på spaneropptak som viste hvem han omga seg med og hvilke varsellamper som blinket. Likevel kom reaksjonene sent. Nå risikerer de å havne i samme posisjon igjen.

Og her må forbeholdet inn: Vi vet ikke sikkert om politiet allerede har iverksatt nye skritt. De har valgt å ikke kommentere det. Men dersom noe faktisk er på vei – er det i så fall på høy tid. 

Denne saken tåler ikke stillstand.

Dette er politiets veikryss: Enten reagere som i enhver annen sak. Eller bekrefte, gjennom stillhet, det inntrykket mange allerede sitter med.

Det finnes et punkt der en sak slutter å handle om brudd, fornærmede, tiltalte og paragrafer – og i stedet handler om politiet selv. Om vurderingene deres.

Om viljen til å reagere når reaksjoner er nødvendige. Og om evnen til å stå i det, selv når det blåser fra prominente adresser.

Hvis politiet virkelig mener at denne saken er håndtert som enhver annen, står én ting igjen: Å vise det i praksis. For hver dag uten nettopp det, er det ikke Marius Borg Høiby som taper mest.

Det er politiets egen troverdighet.